Den 18. november 2025 godkjente OECD-rådet den siste oppdateringen av OECDs mønsterskatteavtale og kommentarene til denne. Oppdateringen endrer ikke den juridiske definisjonen av fast driftssted i artikkel 5, men den gir ny og tydeligere veiledning om hvordan denne regelen skal anvendes på grensekryssende hjemmekontorordninger. Dette omfatter praktiske kriterier for å vurdere om et hjemmekontor er et "forretningssted" for et foretak i henhold til artikkel 5 i mønsteravtalen.
For land som Norge, som er kjent for å ha en relativt streng terskel for fast driftssted, er denne nye veiledningen særlig relevant. Selv om Norges interne regler forblir uendret, vil den oppdaterte kommentarene kunne påvirke hvordan Norge og våre skatteavtalepartnere tolker eksisterende skatteavtaler. Oppdateringen er svært relevant for multinasjonale selskaper med ansatte som delvis arbeider fra Norge.
I dag jobber mange ansatte helt eller delvis fra et annet land - fra en primærbolig, en fritidsbolig eller en midlertidig leiebolig. Dette reiser et viktig spørsmål: Når blir arbeidstakerens hjem et "fast forretningssted" for arbeidsgiveren i henhold til artikkel 5 (1)?
De nye kommentarene gir klarere veiledning om dette.
Etter norsk intern rett er selskaper som driver virksomhet i Norge, som hovedregel skattepliktige. Norge har imidlertid inngått mer enn 90 skatteavtaler, noe som begrenser Norges beskatningsrett.
I henhold til artikkel 7, sammenholdt med artikkel 5 i mønsterskatteavtalen, kan et utenlandsk selskap bare skattlegges i den kontraherende staten dersom det har et fast driftssted der. Norge anvender imidlertid en særlig streng terskel for fast driftssted i saker som involverer hjemmekontor.
De nye OECD-kommentarene gir likevel en veiledning som vil kunne påvirke hvordan fast driftssted-vurderinger foretas i hjemmekontorsituasjoner når en skatteavtale kommer til anvendelse, men det vil kunne variere i hvilken grad og på hvilket tidspunkt dette vil bli lagt til grunn i praksis i Norge.
I praksis vil:
Hvis den ansatte jobber i utlandet kun av personlige grunner, vil det normalt ikke skape et fast driftssted.
På samme måte vil det ikke anses som en kommersiell grunn knyttet til forretningsvirksomhet i det aktuelle landet dersom selskapet tillater fjernarbeid for å tiltrekke seg talenter eller redusere kontorkostnader.
En ansatt jobber fra et leid sted i et annet land i tre måneder etter en ferie. Dette er ifølge kommentarene ikke et fast driftssted fordi bruken av stedet er for kortvarig til å kunne anses som fast. Det samme gjelder hvis den ansatte oppholder seg i utlandet av private grunner, for eksempel for å pleie en syk slektning. Personlige motiver skaper ikke varighet.
Det spiller ingen rolle om den ansatte eier stedet (f.eks. et feriehus). Det avgjørende er hvor lenge forretningsaktivitetene utføres der - ikke de personlige kostnadene ved å vedlikeholde eiendommen.
Kort oppsummert: Siden stedet ikke er fast, når analysen aldri opp til 50%-regelen eller testen for forretningsmessig begrunnelse.
En ansatt jobber ca. 30% av den årlige arbeidstiden fra et hjem i et annet land. Hjemmet anses som fast (brukes regelmessig gjennom hele året), men fordi den ansatte jobber mindre enn 50% av tiden fra dette stedet, anses det ikke som et forretningssted for arbeidsgiveren.
Konklusjon: Ingen fast driftssted.
Den ansatte jobber 80% hjemmefra og yter tjenester til kunder som befinner seg i det landet. Hans fysiske tilstedeværelse bidrar direkte til selskapets virksomhet i den aktuelle staten, noe som utgjør en kommersiell grunn. Kombinert med at han jobber mer enn 50% av tiden fra dette stedet og det har sine kommersielle grunner, skaper dette et fast driftssted.
Den ansatte jobber 60% hjemmefra, men betjener kunder over hele verden og møter sjelden kunder lokalt. Selv om hjemmekontoret brukes mer enn halvparten av tiden, er det ingen kommersiell grunn til at den ansatte befinner seg i det landet.
Konklusjon: Ingen fast driftssted.
Den ansatte jobber nesten utelukkende hjemmefra i et annet land og leverer tjenester i sanntid eller tilnærmet sanntid til kunder som befinner seg i ulike tidssoner. Ved å være i det landet kan hun tilby kontinuerlig tilgjengelighet for disse kundene.
Hennes tilstedeværelse tjener derfor et kommersielt formål, og fordi hun jobber mer enn 50% fra dette stedet, utgjør hjemmekontoret et fast driftssted.
OECDs kommentaroppdatering fra 2025 gir sårt tiltrengt klarhet i når hjemmekontorer på tvers av landegrensene kan opprette et fast driftssted.
De viktigste punktene er:
For selskaper med ansatte som jobber delvis fra Norge, kan oppdateringen redusere risikoen for fast driftssted - forutsatt at de kan dokumentere hvorfor den ansatte jobber i utlandet. Selv om den nye veiledningen vil være et viktig tolkningshjelpemiddel, vil den praktiske effekten i Norge avhenge av hvordan skattemyndighetene anvender den over tid og i konkrete tilfeller. Med tanke på Norges tradisjonelt strenge tilnærming til hjemmekontorsituasjoner, anbefaler vi at det foretas en grundig vurdering av fast driftssted i hver enkelt sak.