Høyesterett har i en enstemmig dom (HR-2025-1687-A) avklart at arbeidsgivere ikke har plikt til å vurdere omplassering i tilfeller hvor en arbeidstaker avskjediges. Dommen tydeliggjør skillet mellom oppsigelse og avskjed, og gir viktige føringer for både arbeidsgivere og arbeidstakere.
Saken gjaldt en sykepleier som ble gitt avskjed av en kommune i Finnmark etter å ha slått en psykisk utviklingshemmet bruker med flat hånd i ansiktet. Lagmannsretten hadde kommet til at avskjeden var ugyldig, blant annet fordi kommunen ikke hadde vurdert muligheten for omplassering. Spørsmålet for Høyesterett var om en slik plikt faktisk kan oppstilles ved avskjed.
Høyesterett tok utgangspunkt i tidligere rettspraksis, blant annet den såkalte Helsefagarbeiderdommen (HR-2024-1188-A), hvor det ble lagt til grunn at det i enkelte oppsigelsessaker kan gjelde en begrenset og situasjonsbetinget plikt til å tilby omplassering. Denne plikten ble imidlertid knyttet til oppsigelse – ikke avskjed.
Avskjed innebærer at arbeidsforholdet bringes til umiddelbart opphør, og forutsetter alvorlige pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. I slike situasjoner vil tilliten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker ofte være brutt på en måte som gjør at en omplasseringsplikt ikke er forenlig med avskjedsinstituttet.
Høyesterett understreket at sosiale hensyn spiller en mindre rolle i avskjedssaker enn i oppsigelsessaker. Vurderingstemaet vil i stedet være om forholdet er så alvorlig at avskjed er en rimelig reaksjon, eller om en oppsigelse kunne vært tilstrekkelig.
Høyesterett kom til at lagmannsrettens lovanvendelse var feil, og opphevet dommen. Det ble slått fast at arbeidsgiver ikke har plikt til å vurdere omplassering i avskjedssaker, og lagmannsretten må derfor behandle saken på nytt i tråd med føringene fra Høyesterett.
Dommen bidrar til å tydeliggjøre grensen mellom oppsigelse og avskjed:
Avgjørelsen gir dermed en viktig rettslig avklaring og er et signal om å holde fast ved det snevre anvendelsesområdet for omplasseringsplikt.